Sagbakken
Nordmørk sag
Av Frode Aksel Molle
De eldste opplysningene om bruk av oppgangssaga eller vannsaga i Skandinavia har vi fra Vadsbo herred i Sverige. I 1447 eide Vadstena Kloster (Johanitterordenen-Tempelriddere) en ”sagkvern” her. I Norge fantes det 2 slike i Moss i 1503. Og veien var sannsynligvis ikke lang til Mørk og Sagbakken som jo ligger øverst i det ene Mossevasssdraget. I de Danske Rigsregistranter står det i 1684 at “Morch Sag drives av Søren Lauritzsøn og er brugt i over 100 år. Dog kan der fore icke nogen bevilling fremvises”. Altså ble den første saga sannsynligvis bygd her seinest rundt 1580.
Sagbakkensaga er ei flomsag eller bekkesag, i motsetning til årgangssag som hadde vann nok til å skjære hele året. For å få større og jevnere tilgang på vann ble det bygd dammer i bekken som kommer fra Slorebråtan og Stenerudmyra (Stenerudmyra er idag et naturreservat). De tidligste ble bygd av tømmerstokker, men senere ble det brukt stein og mur. En stein i dammen har hogd inn årstallet 1785. Oppgangssaga er ei ramme med innsatte blader (opptil 9 stk.) som går opp og ned og deler stokken i ønskede dimensjoner. De eldste rammene hadde bare ett grovt blad , så saginga gikk seint. Sagtennene vendte nedover i ramma, og denne var først konstruert i tre, men sener laget av jern. Og stokken måtte skjæres i flere vendinger. Først på 1800-tallet ble det vanlig med tynne og flere blader i ramma. Tømmerstokken ble spent fast på en bukk (eller kjelke) med solide kroker. En sinnrik teknisk innretning i forbindelse med vasshjulet kom etterhvert i bruk slik at stokken automatisk ble matet inn. Bladene ble som regel smidd av lokale smeder og kostet rundt 1600 en 2-3 daler. Oppgangssaga ble brukt helt til ca. 1875, da sirkelsag ble installert. Da lå tømmerstokken på en benk som ble dratt eller sveivet fram slik at stokken tok veien gjennom sagbladet. Denne fikk senere også selvtrekk. Oppgangssaga og sirkel ble brukt samtidig i en overgangstid. I 1905 ble det montert turbin laget av Tomter Jernstøperi til erstatning for vasshjulet som kraftkilde. Rett nedenfor saga sto også et lite hus med flis- eller sponhøvelen. Siste gang denne var i bruk, var da det ble høvla spon til undertak på låven på Bjørnstad i 1929. Nedenfor dette igjen var også ei mølle satt opp. Et ekstra hull I dammen viser at Ellef Mørk hadde planer om å få igang ei mølle her. Da skjæringa tok slutt i 1952 ble benkesagutstyret flytta ned til Nord –Mørk og satt opp der av Asbjørn Mørk, Trygves bror, som skar der en tid.
Christian 3. konfiskerte alt kirkegods under reformasjonen 1530 – 35. Hele Mørkeiendommen lå under det geistlige godset Verne Kloster (Johanitterordenen – Tempelriddere), og dette ble satt bort i forlening til adelsfolk som var kongens militærvesen og en garanti for opprettholdelse av makten.Noen av disse var spesielt interessert i trelastnæringen fordi materialer ble brukt til bygging av skip, festningsanlegg, borger og slott. I 1569 sender kongen Fredrik 2. en dansk tømmermann til lensherren Erik Brockenhuus på Verne for å gi opplæring i faget, både tilvirkning og plukking av tømmer i skogen. Det var kongen som utstedte sagbevillingene og som suverent kunne inndra dem.
Etter hvert går eierinteressene over til byborgere og andre embetsmenn, før private opptrer som både eiere og drivere på 17-1800-tallet. Den første private eier var nok velbårne Gabriel Akeleye som kjøpte hele gården med sagrettighetene i 1673. En hel rekke eiere og partseiere opptrer fram til 1826. Nevnes kan: Sjøfar Gabrielsen (Akeleye)1670, Søren Lauritzen fra Hølen 1684 og 1701, Henrich Mørck 1699,Frederik Bærøe 1703, Lars Larsen Hobbøl 1741,kammerherre Anker, Erich Thune kjøpmann i Moss og Peder Herfordt kjøpmann i Moss. I 1826 kjøper Ellef Jacobsen Mørk Nord Mørk og eier begge Mørkgårdene. Og i 1844 kjøper svigersønnen Theodor Christiansen Nord Mørk og heretter følger sønnen Ellef Mørk, så Trygve Mørk og endelig nåværende eier Peder Mørk. Trygve Mørk skjærer på saga helt til 1952.Trygve Mørk donnerte saga til Spydeberg Historielag mot en årsleie på kr. 1,- for grunnen saga står på. Og i dag kan oppgangssaga igjen kjøres etter en lang og kraftig restaurering de siste årene av flere ildsjeler i Historielaget.
Kongen utnyttet trelastnæringen fiskalt, og allerede i 1545 ble alle sageiere pålagt å yte tiende av sagskuren, -trelasttiende, og i 1560 kom sagskatten som var en fast sats for tømmeret som kunne skjæres.(jf flomsag – årgangssag).Kongen så på materialer som en type avling. I tillegg kom også tollskatt på alt som skulle utføres fra bestemte utførselshavner. Dette kan vi lese ut fra lensregnskap og senere fogdregnskap og tollbøker.(dessverre mangler en del) I 1624 skjæres det 100 sagdeler; i 1644 står saga øde,og i 1654 er det en Olluf Morch som driver, og han skjærer 300 sagdeler det året. Neste år er det 600 sagdeler, og han driver sammen med lottseier Laurits Kjos. I 1671 har Lars Deli 1800 sagdeler. I 1688 er det en Laurits Bøler som skjærer 1 500 sagdeler. Men samme år skjærer også borger Søren Lauritsen fra Kråkstad 2 000 sagdeler. Samme år innskrenker kongen sagløyvene og det ser ut til at det er denne Søren som får en ny kvote på 1 400 sagdeler. Før sagreguleringen i 1688 var det 9 sager i Spydeberg, mot 5 etter reguleringen. I 1701 skjærer Kristoffer Kjos 1000 sagdeler, men borgeren Søren Larsen fra Hølen skjærer også 1 400.
Matrikkelen fra 1723 forteller at antall sager i Spydeberg er de samme som i 1632. I 1727 beretter lensmannen følgende: “For dette inneværende år, er på Mørch Sag skåret det allernådigste bevilgede kvantum tømmer som dertil er hugget i eierens odelsgårds skog, og damstokken ligger på gådens odelsgrunn. Dette bekrefter jeg Gundraa Biertsen, sognets lensmann med min egen hånd. Morch Sag brukes av dens eiermann Fridrick Bærøe udi sognet, som derpå må skjære 1400 deler.”
Det sier seg sjøl at å frakte materialer og tømmer til utskipningshavner i Moss, Hølen, Son og Drøbak var et hardt og tidkrevende arbeid enten det ble kjørt med hest eller fløyta. Fra Sagbakken ble nok det meste kjørt til Landsbrua i Våler og fløyta derfra til Moss. Det var danskekongen som beordret mengde og tidspunkt for utskipningen av definerte materialer, så tida strakk ikke alltid til. Og betalingen var nok heller dårlig. Allerede i 1580 klagde bøndene på “den store besværing med tømmerførsel til kongens sager ved Akershus og Moss”. Tømmerkjøringa hadde økt sterkt under lensherre Christen Munch på Akershus, og siden under Povel Huidtfeldt. Bøndene bad om “noen formildelse på samme tømmerkjørsel, da kronens skoger ere fast forhugne”. Klagene førte ikke fram. Men i 1780 forteller Wilse at kjøring av tømmer var bøndenes største inntekt.
Sagmesteryrket hadde stor anseelse. Folketellingen fra 1801 sier at Ole Simensen var husmann med jord og var “saugmester” på Sagbakken. Og i 1900 finner vi den siste sagmesteren på Sagbakken: Anton Larsen født på Sagstuen (saga på Sør-Mørk) i 1870. Han var sønn av Lars Larsen og hadde en bror Ludvig Larsen som begge også var sagmestere. Anton hadde lært yrket hos Petterson i Moss og var en spesiell kar. Da Petterson gikk over til selvtrekk gikk det ikke bedre til enn at Anton gjorde som han pleide , han holdt venstre hånd på stokken og fulgte med helt til sagbladet fratok ham 4 fingre. Han bodde på Sagbakken og drev litt jord med dyr ved siden av. Dette var en del av kontrakten. Det var plass til 10 hester i stallen som ble brukt både når tømmer ble kjørt til saga og når skuren skulle leveres. Den gamle bygningen på plassen ble bygd ca. 1750, og ble før i tida bl.a. brukt til avlønningskontor. Hver gang Anton skulle skjære, gikk han inn på saga og bort til skapet sitt, tok av seg den daglige lua og satte på seg skyggelua som mesteren skulle ha. Når de skulle inn og spise, bytta han lue igjen. En gråkald vinter kom en kjøttmeis og satte seg til å hakke i den sterkt islagte barten hans uten at Anton lot seg affisere.Tømmervelta på Sagbakken er tålig bratt og forårsaket ofte problemer, så det var ikke hvem som helst som kunne kippe fram tømmer dit. Den siste tida Trygve Mørk skar, var Anton sagmester, sønnen Ludvig var bakgutt, Einar Bjørnengen holdt orden på velta og Oskar Bjerke sjaua planken opp på tomta og stabla der. Oskar bodde på plassen Slorbråtan og åpna damluka i den øvre dammen på vei til arbeidet. Anton tok også på seg snekkerarbeider. Han var en solid fagmann og gjorde skikkelig arbeid. Han fikk I oppdrag av dr. Lie på Harestad å sette opp en garasje nede ved veien. Da brukte Anton 6” x 6 “dimensjon på stenderne for å være sikker. I dag er det fremdeles bare nødvendig med 2”x 4”.Anton Sagbakken ble hedret med Kongens Fortjenestemedalje etter 50 års ansettelse i 1950.
Fra ca. år 1800 brant man adskillig med kull som ble levert til Moss Jernverk. I skogen på begge Mørkgårdene ser vi i dag utallige rester etter kullmiler fra denne tida. Mange i Mørkkroken hadde et tiltrengt utkomme i denne produksjonen.
